Linsesuppe
Tidseffektive motorveier er triste, ikke framskritt.
Før pleide reisen til destinasjonen å være en viktig del av turen. Dette slår meg når veien nok en gang utvider seg fra en tofelters til firefelters motorvei. Det er norsk veibyggerkunst: fra to felter til fire felter til to felter til fire felter, som en slange som har spist et kjede av cocktailpølser.
Før – og det er ikke så mange år siden, for veibyggingen vokser i takt med velstanden og at vi får mindre og mindre tid – var hovedfartsårene smalere og mer svingete. Det gikk dermed saktere å kjøre, også fordi veiene gikk gjennom byer og bygder. Den lave farten gjorde det tvingende nødvendig å stoppe en gang i blant. Man måtte på do og man ble sulten, og vanligvis ikke på samme tid. Så da ble stoppet lagt til den lokale veikroa der de serverte hjemmelagde kjøttkaker. Eller man stoppet kanskje for å gjøre sitt fornødne på en rasteplass, og nøt medbrakt niste mens de minste kastet stein i det lille tjernet. Eller man la kanskje inn et stopp ved et kulturminne, og fikk litt historiekunnskap ved et nødvendig stopp.
Dette stoppet var kanskje ikke en gang bare obligatorisk, men til og med et av høydepunktene ved hele turen.
Nå går reisen rett fram og vi har ikke tid til sånne pauser. Vi skal bare fram, og reisen er bare et nødvendig onde for å kunne nyte turen.
Langs den ensartede rette linjen av en vei er det ikke lenger lokal mat å få tak i. Vi stopper for å fylle bensin, og passer på å tømme egen tank i samme slengen. Så hiver vi innpå en generisk sirkelk-pølse bare for å stagge sulten på veien til målet. Lokale spesialiteter er byttet ut med mekanisk utrensket kjøtt med en slapp baconskive rullet rundt Men mens jeg kontemplerer rundt dette, viser det seg altså at vi får akkurat det vi vil ha. vi får da også akkurat det vi vil ha.
Det blir lengre og lengre mellom veibodene og lokale spesialiteter.
Hva gjør dette evinnelige jaget etter å komme raskest mulig fram med oss? Det bygges jo for pokker nye veier kun for at vi skal kunne komme oss raskest mulig på stranda eller på fjellet. Noen konsekvenser er åpenbare: bygder som har belaget seg på gjennomfartstrafikk, mister levebrødet. Livsgrunnlaget til disse småstedene overføres til generiske bensinstasjoner med av- og påkjøringsrampe til motorveien.
På det personlige planet tror jeg vi mister noe av det som gjør oss til mennesker. Vi mister nysgjerrigheten til å utforske steder, ting og andre mennesker. Vi oppdager ikke nye steder lenger, får ingen historie og oppdager ikke lokale matvarianter som kanskje kunne blitt en favoritt. Og vi isolerer oss selv enda mer. Vi sitter i bilen uten kontakt med noen andre hjemmefra til vi sitter trygt på våre egne hytter eller hotellrom i andre enden.
Linsesuppe
Ingredienser
2 fedd hvitløk
2 poteter i biter
1 gul løk
800 ml grønnsaksbuljong
1 boks kokosmelk
250 gram kokte linser
1 ss maisstivelse
2 ts karri
1 håndfull spinat
1 håndfull småtomater
Salt og pepper
Sånn gjør du
Kutt hvitløk, poteter og løk, stek i en kjele/gryte i fem-seks minutter i olje. Tilsett buljong kokosmelk, linser, maisstivelse og karri. La soppen koke opp på middels varme i 10-12 minutter. Tilsett spinat og kuttede småtomater og smak til med salt og pepper før servering.
