Stisykling på norsk

"Knot" er ifølge bokmålsordboka "unaturlig tilgjort språk i skrift eller tale. For en stisyklist betyr det noe helt annet.

Dytt, dytt og dytt.

Vegglifjell, 1.100 meter over havet. Vi står i enden av et dyretråkk som brått har forsvunnet. Hele turfølget har våte sokker og sko og gjørme oppetter ryggen. Bortsett fra han ene som trosser all stisykkelmote og sykler med en stor plastskjerm over bakhjulet. Han har ikke søle oppover ryggen, men han har våte sokker og sko.

Etter fem timer på sykkelsetet innser vi at vi må til å bære og dytte sykkel igjen. Dette er en typisk stisykkeltur i Norge. Alle som har drevet med stisykling en stund og som er litt interessert i å finne nye sykkelperler, har brukt mange frustrerende, kalde og våte timer på å lete etter den perfekte stien som skal gi de evige minnene. Det typiske er også at belønningen – i form av sykling – er minimal.

På denne helgeturen, som til slutt innebar 11 timers sykling over to dager, brukte vi mye tid på kjedelige grusveier, ganske mye tid i myrer (utrolig mye myr på Vegglifjell!) og kanskje en snau time på halvgode stier. Akkurat nok til å i hvert fall få noen fine bilder og lulle oss inn i en falsk virkelighet når årets sykkelminner skal mimres over i løpet av vinteren og planene legges for neste år. For det kan jo godt hende det er en sti i nærheten som faktisk er bedre. Vi tok jo ikke til venstre i det stikrysset på andre siden av den myra. Det må testes neste år!

Godsaker er viktig å ha med seg når man skal på knotetur.

Knot. Dette ordet er altså godt innarbeidet i en norsk stisyklists vokabular, men det betyr noe helt annet enn definisjonen i ordboka. På stisykkelsjargong innebærer det bæring av sykkel i ulendt terreng, dytting i myrer og en følelse av at man har vært veldig lenge på tur men lite på sykkel når man omsider kommer hjem, våt, kald og i verste fall dehydrert og sulten. For man reiser sjelden på tur med knot som formål. Som regel legger man optimstisk i vei, kanskje bare med en liter vann og en banan i sekken, og seks timer senere går drømmene mot alt man skal drikke og spise om man finner sivilisasjonen igjen.

To tusen meter knot for hundre meter flyt. Men fint bilde som går rett i albumet!

Turene på Vegglifjell ble heldigvis litt annerledes. Det er knapt en sti markert i terrenget, og turleder er kjent for å oppsøke knot. Med tre småbarn hjemme blir det bare én sykkelturi året, og da er det ikke så farlig for ham om det er flyt eller dytt. Han er uten barn og på (eller med/ved) sykkel, og det er godt nok. Så vi var forberedt på knot, og pakket deretter, med stor matpakke, rikelig med drikke, sjokokalde, kjeks og frukt. Samt mye ekstra klær selvsagt.

Så gikk det også som forventet. 11 timer på fjellet uten de helt store sykkelopplevelsene. Det er også i skrivende stund usikkert om undertegnede har brukket eller forstuet håndleddet, så sånn sett tok vi knotet til en ny høyde. Det er også i skrivende stund usikkert om turmedlemmet med dårligst kondis og de såreste beina faktisk har kommet seg ut av senga i dag. Det tar på med dytting av sykkel i myr.

Sirlig førstehjelpsarbeid. Brudd eller forstuing? Det vil tiden, eller røntgen, vise.

Det er likevel rart med det, for konklusjonen etter helgen var at alle var skjønt enige om at det hadde vært en strålende tur. Vi hadde tross alt fått rikelig med frisk luft i godt selskap. Og så gjennomførte vi en øvelse som kanskje flere stisyklister burde gjøre oftere: Se opp på utsikten og naturen og tenke hvor vakkert det er og hvor deilig det er å være ute.

Se flere bilder her.

Sliten, men tilfreds.

Sommerflørt på Siljanelva

Padle, ville hun. Stryk ville hun ha.

Kanobæring, en etter hvert familiær akivitet på Siljanelva.

Jeg var smertelig klar over at man bør ha fokus på risikostyring selv om det bare dreide seg om en sommerflørt, like kort og god som et halvt wienerbrød. Kano er ikke noe jeg er ekspert på. Sykkel er mitt prioriterte fremkomstmiddel, og selv sykkelturene pleier å være preget av slit og ødelagt mekanikk, som ivrige lesere har fått med seg.

Det sikreste ville være å kontre hennes utsvevende forslag om kanotur innlagt stryk med noe passe romantisk og passe spennede. Storbyweekend, for eksempel. Langt ifra min smak, men jeg hadde da alltids klare å være fornøyd med museer, parker og romantiske middager i en helg (selvsagt fra fredag etter jobb til ikke altfor sent søndag).

Men så var dette forførende smilet hennes, da. Hjernen sa nei til kano og nei, nei nei! til stryk. Men smilet traff meg ikke i hjernen. Det var hjertet som bestemte, og det var allerede langt nedover elva i kano sammen med denne vakre jenta med det forførende smilet og de blå skinnende øynene. Og så viste det seg til slutt at også hjernen ble med, men bare for å prøve å spille hjertet et puss.

Idyll før ankomst Gorningen.

Kanotur fra Siljan til Larvik via Farris dukket opp som et glimrende forslag på Ut.no. Lite visste jeg da at Ut.no knapt oppdateres lenger. Og da jeg etter turen med en bestemt, men vennlig tone tilbød meg å rette de graverende feilene på tursforslaget fra Siljan til Larvik via Farris, ble jeg møtt med stillhet. Jeg venter fremdeles på svar, og nå vet jeg altså ikke om jeg kan stole på Ut.no lenger. Eller, jeg vet jo at jeg ikke kan det. Men nå er jeg på vei inn i en digresjon, selv om den er aldri så relevant.

Ut.no sitt turforslag fra Siljan til Larvik via Farris var som midt i blinken for det møre hjertet. Kano på elv med noen små, overkommelige stryk. Et par bæreetapper, men ingenting som ville ødelegge stemning eller knær. Hjernen hadde på dette tidspunktet gitt opp å komme med innvendinger. Hjertet skulle få lov til å gi det forførende smilet det den ville ha. At hjernen ikke gadd å kontrollere ruten med lokalkjente – noe jeg har mange av – var nok egentlig kun et forsøk på å lære hjertet en lekse. Dessuten, tenkte hjernen, går det til helvete, har det i hvert fall blitt en tur i naturen av det. Det er ikke sikkert verken hjerne eller hjerte ville ha overlevd en storbyweekend.

En tidlig konklusjon er altså at man enten må være svært selvsikker eller veldig dumdristig for å ta med et nytt damebekjentskap på noe såpass usikkert som en padletur uten å ha mye erfaring med denslags. Men etter at jeg hadde sagt ja, blendet av smilet hennes og svevende i på en irrasjonell rosa tåkesky, var det i hvert fall en viss form for risikostyring å legge turen til min oppveksts bakgård. Dersom du enten er dumdristig eller selvsikker (husk: selvsikkerhet kan straffe seg), er det derfor noen råd jeg har lyst til å dele:

Her stod vi fast igjen, gitt.

  • Forbered deg godt. Velg en aktivitet du er kjent med og et område du er sånn noenlunde kjent med.
  • Det holder ikke å bare være noenlunde kjent medområdet. Risikostyring!
  • Ta med bra utstyr og test det på forhånd. Et romslig telt er deilig luksus.
  • Sett av mer tid enn det som er strengt nødvendig. Blir det stress, kan det fort bli dårlig stemning.
  • Sjekk værmeldingen. Vurder en god unnskyldning for å utsette/avlyse turen om været ikke er bra.
  • Husk ting du vanligvis glemmer. Myggspray, for eksempel.
  • Gjør plass til god – og mye – mat. Går alt dårlig, kan mye reddes om du drar fram en god chardonnay nederst fra sekken/kanoen/sykkelveska/salveska (stryk det som ikke passer).

Alle punktene på lista var sjekket ut fra min side. Bortsett fra de to første, da. Selvsikkerheten tok overhånd, men det visste vi ikke da vi tok de første padletakene i strålende solskinn under brua i Siljan sentrum.

Turkjøkkenet etter middag.

Turen fra Siljan til Larvik er på 33 kilometer og kan gjøres unna på en helg. Vi hadde satt av fire dager, fordi vi ville ha tid til å nyte noen fine sommerdager. Første dag var hjertet storfornøyd med at det hadde latt seg overtale av det forførende smilet. Vannstanden var riktignok lav, så noe bæring måtte til. Men litt småtstryk fikk vi, og stemningen var god foran i kanoen da vi fant teltplass dag 1. ”Jeg imponerer!” ropte hjertet.

Den riktige følelsen hang fremdeles i lufta på morgenen dag 2. Det ble mer bæring enn det Ut.no hadde forespeilet, men det gikk ikke ut over humøret. Og da vi seilte over Lakssjø og elven videre så ut til å være den flotteste passasjen på hele turen, begynte til og med hjernen å tenke at dette faktisk kunne gå bra.

Så var det stopp.

For dere som lar dere inspirere av denne turen - og da anbefaler jeg at dere tar turen sammen med venner og ikke som en romantisk utflukt - så merk dere Moholt jernverk med en gang. Det var her hele turen var i ferd med å rakne i sømmene. Om det var på grunn av lav vannføring eller om det alltid er umulig å forsere i kano her, sier ikke Ut.no noe om. Og jeg har altså ikke fått svar på tilbudet om å redigere teksten. Men at det her skal være et enkelt parti man må bære forbi, stemte i hvert fall ikke i juli 2017. Vi stod fast på glatte steiner i en elv med veldig lite vann.

En kjapp titt på kartet (det er forresten knapt dekning der, så sånn sett er det også et uheldig sted å få sammenbrudd på), og jeg regnet med at vi måtte dra kanoen over rullestein i fire kilometer. Jeg hadde i tillegg mistet en Croc (dette supre fottøyet skal få sitt eget innlegg ved en annne anledning), og etter å ha avansert 150 meter på én time, begynte panikken å bre seg bak i kanoen. Reaksjonene til ekspedisjonsmedlemmene var riktignok ganske ulik, som dokumentert i videoen nedenfor. Mens ekspedisjonslederen er tydelig frustrert, har ikke alvoret synket inn for den noe naive turkompanjongen. til den frustrrerte så vi avanserte 150 meter på en time før vi dro kanoen på land og slo opp teltet på kulturminnet Moholt jernverk.

Siljan - Larvik i kano

Hjernen skrek ”hva sa jeg” i hovmod, uten sympati for hjertet, som så for seg at reisefølget aller helst ville ta taxi hjem. VI kunne ikke gjøre annet enn å dra kanoen på land, og slo opp teltet mitt på kulturminnet Moholt jernverk.

Fordelen ved å være i villmarka på en såpass lang tur, er at man får muligheter til å rette opp disse inntrykkene, selv om du har vært altfor lat i forberedelsene. Vinen ble tatt fram fra sekken, myggsprayen likeså, og en plan ble lagt for neste dag.

Til slutt viste det seg ikke å være så ille. Vi måtte riktignok bære kanoen 1 kilometer langs veien, men det så veldig mye verre ut fra steinene i elva kvelden før. Råd til deg som vil ta turen, er å ta med kanotralla.

Frokost ved Moholt jernverk. Pågangsmotet er tilbake.

Resten av Siljanelva var lettpadlet, og Farris er et lite paradis i seg selv. Det synes i hvert fall vi som har vokst opp i nærheten.

I ettertid har jeg fått vite at de aller fleste som padler Siljanelva, starter nedenfor Moholt jernverk. Det er til og med mulig å leie kano på Auen urtegård. Gjør du det, er det egentlig en padletur på Farris du begir deg ut på. Du går glipp av elveopplevelsen. Etter at turen er på avstand, er det lett å si at det var verdt å alt strevet for padlingen på elva. Det er nå en gang sånn at man husker de gode tingene.

Teltplass ved Farris.

Så ble det forførende smilet snudd på hodet til en sur grimase etter turen? Vel, legger du ut på en usikker ferd med noen du ikke kjenner så godt, så  bør du i hvert fall vite om personen tar en utfordring på veien. Mitt reisefølge hadde ikke problem med mygg eller padling i motvind. Til slutt viste det seg at hun heller ikke hadde problemer med å skyve kanoen over rullesteiner og bære den langs veien under stekende norsk julisol.

Grunnen må være at vi hadde med god – og mye – mat og drikke.  

Konklusjon? Alt i alt en flott tur!

30 utenetter: En statusrapport

30 utenetter på et kalenderår er ingenting for villmarkens døtre og sønner. Men hvordan går det for en byråkrat?

Etter regn kommer sol. Før natt 18 ved Katnosa.

Natt 18. Dette ulne prosjektet om å sove ute 30 netter i løpet av ett år må for all del ikke bli en besettelse. Det er vel derfor jeg tviholder på at dette er et uformelt mål og at det ikke er så farlig om jeg når det. Det er også det som sikkert gjør at jeg sykler 40 kilometer til Katnosa i Nordmarka i Oslo for å sove i trivelige omgivelser. Hadde det vært en besettelse, kunne jeg like godt ha satt camp i bakgården.

Dette tenker jeg altså mens jeg står under mørke og våte skyer mens jeg skuer mot den blå himmelhvelvingen over Oslo sentrum. Det vil si, jeg er i en prosess der jeg overbeviser meg selv om at dette ikke er en besettelse. I tillegg konkludere jeg med at det ikke holder å søke på ”Oslo” på Yr for å få et godt lokalt værvarsel for Nordmarka. Men det er for sent å snu, og den forestående natta blir altså en del av statistikken.

Ideen med 30 utenetter oppsto rundt nyttårstider, muligens som en idé til et forsett og dermed en måte å motivere meg til å bli enda flinkere til å komme meg ut. For alle vet jo at nyttårsforsett aldri brytes. De fases forsiktig ut, blir ulne mål for så å repeteres neste år.

Så dette er ikke noe nyttårsforsett. Det er altså heller ikke en besettelse, men et ullent mål. Blir det en besettelse, frykter jeg det kan bli noen kalde netter mot slutten av året. Og jeg er ikke en gang så god på halvkalde utenetter, noe jeg fikk bevist for meg selv på nyttårsaften 2016.

Til tross for sen vår, dårlig vær og ødelagte sykler, er jeg overraskende nok i rute til å nå det ulne målet. En kjapp telling viser at jeg har 18 utenetter, og da er det på tide å gjøre det offentlig.

Her er status så langt.

Natt 1: Hemmelig sted i Lillomarka

Stedet er selvsagt ikke hemmelig, men med så mange teltere i Oslo, vil jeg ikke bidra til enda mer trengsel på stedene jeg kjenner til. Jeg har hørt Øyungen er fint, folkens.

Natt 1: Eksperimentering med nytt oppsett og fuktig ved til tross, hyggelig var det.

Natt 1: Eksperimentering med nytt oppsett og fuktig ved til tross, hyggelig var det.

Ikke det at dette stedet var så tilgjengelig heller. Det lå fremdeles snø i Lillomarka, så om det gikk en sti dit, aner ikke jeg hvor den går. Så sånn sett kan man vel si at adgangen er hemmelig selv for meg.

Svært våte sykkelsko ble emneknaggen på denne turen etter hvassing i råtten og våt snø. Det var også på denne turen at jeg eksperimenterte med å sove med presenning over sykkelen, og det var altså på denne turen dette oppsettet nesten drev meg til vanvidd. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger sykkelen veltet, men jeg fikk da sove i en slags sideveis posisjon ved å holde litt avstand til sykkelen. På vei hjem regnet det selvsagt.

Natt 2 og 3: Rottungen og Store Sandungen i Nordmarka i Oslo.

Luksusturen er beskrevet her.

Natt 3: Camp er satt ved Store Sandungen.

Natt 4, 5 og 6: Finnskogen

Turen er beskrevet her.

Natt 4: Vi kom sent fram til Finnskogen, og fant et ok sted før syklingen startet dagen etter. Merk at plaststolen ikke var del av oppakningen.

Natt 7 og 8: Røros

Dette triste eventyret kan du lese mer om her.

Natt 9 og 10: Store Sandungen i Nordmarka i Oslo

Tursyklingslauget er ikke kjent for å henge med hodet lenge. Så dagen etter at turen over fjellet fra Røros til Alvdal var avbrutt, tok vi en kort trøstetur i lokale strøk. For en gangs skyld var dramatikken nøktern og selvpålagt. Vi utforsket en ny camp, besøkte Oslos høyeste topp – Kjerkeberget – og ble solbrente på grunn av den sterke sola som kamuflerte seg bak en gufsete vind.

Natt 10: Fra utflukt til Kjerkeberget, Oslos høyeste topp.

Natt 11: I foreldrenes bakhage

Det er nå du kanskje begynner å tenke at besettelsen er i ferd med å sette inn. For hvem sover frivillig i bakhagen når man har en god seng tilgjengelig bare meter unna? Det er egentlig bare fordeler ved å sove ute hjemme. Du blir ikke forstyrret av at andre trenger inn på din soveplass, begynner det å regne kan du trekke inn og om morgenen kan du unne deg en frokost uten villmarkas restriksjoner.

Natt 12: Sandvika, Tjølling

Morgenstund etter natt 12.

Å, for en natt! Dette var min første natt rett under åpen himmel. Det var ikke planen, men niesen min kapret hengekøya. Det ble en natt der jeg våknet ofte og egentlig ikke ville legge meg til å sove igjen. Kysten langs Larvik er for meg det vakreste landskapet jeg kjenner til. Svabergene er vakre om dagen, men å ligge der på natta og se dem klokka ett, og så klokka og klokka tre, for så å bli vekket av sola klokka seks, var en ny opplevelse. Anbefales! Husk at norske sommernetter er fuktige, så pass på at du har egnet sovepose.

Natt 13: Ommen, Nesodden

Dette var en utenatt på impuls, og beslutningen ble tatt på slutten av enlang og guffen regndag. Jeg trives best inne i dårlig vær, men reisefølget hadde klare brakkesykesymptomer. Dermed bar det ut. Heldigvis ble det ikke mer regn. Det gamle tunnelteltet for tre ble benyttet, og ble lagt ut for salg på Finn rett etterpå. Skal man ha en koselig kveld for to, må man ha litt takhøyde.

Natt 14, 15, 16: Siljan til Larvik via Farris i kano

Stort kuppeltelt og strålende være gjorde nettene til en drøm, bokstavelig talt. Denne turen fortjener et eget blogginnlegg, og det er mulig det kommer.

Morgenidyll etter natt 14, fra Gorningen i Siljan.

Natt 17: Grefsenplatået, Oslo

Spontan beslutning klokka 11 en tirsdag kveld og spontant avbrudd etter at regnet kom onsdag morgen klokka halv seks og presenningen til hengekøya lå trygt forvart (les: glemt) hjemme. Tursyklingslauget skal tilbake hit snart, for det er noe med å sove med utsikt over hele Oslo.

Natt 18: Katnosa i Nordmarka i Oslo

Da er vi tilbake til starten av denne teksten. Teltplassen ved Katnosa er et av de vakreste stedene jeg kjenner til i Oslo, men det måtte altså bli august før jeg kom meg dit i år. Bortsett fra ekstremt hissig knott, ble det en kveld, natt og morgen som jeg har blitt vant til og bortskjemt med her på disse kanter: Stillheten avbrytes bare av lekende ekorn i trærne.

12 netter igjen. Og jeg er helt besettelsesfri.

Det lokale dyrelivet på vei hjem etter natt 18.

En lidelsesreise

Verden trenger ikke nok en tekst om hvor flott den norske fjellheimen er.

Våte og sykkelløse.

Dette skulle bli en annerledes reiseskildring full av det folk ønsker å lese om: Vold, sex og mellommenneskelige intriger. Samtidig skulle du, kjære leser, bli lokket til å gjennomføre den samme sykkelturen. Røros til Alvdal. 180 kilometer over fjellet på omtrent seks dager. Men så gikk det ikke sånn.

Dag 1: Premisset

Sommerens første - og kanskje siste - langtur på sykkel går fra Alvdal til Røros. Fantastisk høyfjellsterreng, flott utsikt og bla, bla, bla. Det var ikke det som var i tankene til Tursyklingslauget denne junidagen. Tursyklingslauget har nemlig gjennomgått noen mentale prøvelser den siste tiden.

Denne turens ene halvdel har profesjonelle utfordringer og vil være lengst ute i åpne landskap og lengst mulig unna åpne kontorlandskap. Den andre halvdelen er i startgropa på et forhold han ser fram til å utforske videre. Han vil aller helst ikke være i nærheten av fjell i det hele tatt, men helst så nære denne jenta som overhode mulig, så nære det går an uten at det bikker over i ubehagelighet og forfølgelse. "På en måte er det kanskje greit at du er på fjellet," sier turhalvdel én tørt til turhalvdel to. "Sjansen for at du spolerer dette blir mindre".

"Å ja? Tror du trenger mer enn fem dager på fjellet for å løse dine problemer i hvert fall," svarer turdeltaker to.

Tonen er satt. Det er i tillegg stort sett meldt dårlig vær. Dette blir herlig!

Dag 2: Reisens høydepunkt

Fjellidyll morgenen dag 2.

Vi er klare, og fjellet viser seg fra sin beste side. En fantastisk morgen på et fantastisk leirsted. Vi legger resten av den store myra bak oss, den vi matte passere dagen før for å komme til leirstedet. Stemningen er på topp. Sola skinner. Bjørketrærne heier oss fram. 10 kilometer i går bare for å starte. I dag har vi på få minutter lagt fem kilometer bak oss. Dette går fortere enn forventet. Med dette tempoet kommer vi til å være ferdig lenge før estimert tid, til stor glede for den ene halvdelen av turfølget. Den andre halvdelen har allerede begynt å se etter nye ruter lenger nord.

Og så ryker kjedet.

Ikke noe problem for godt forberedte gutter. Her er det fram med kjedekutter og kjedelink. Men så viser det seg altså at giret er både bøyd og vrengt. Panikken brer seg. Nei, rettelse: Depresjonen kommer sigende sammen med de regntunge skyene fra nord idet vi begynner å tenke at dette kan være alvorlig. Vi kan ikke gjøre annet enn å klarne tankene med turlunsj: Knekkebrød og smøreost.

Noen timer senere med grubling og utallige telefonsamtaler er jeg på vei tilbake til Røros på det som effektivt nå har blitt en sparkesykkel. 15 kilometer i lunefullt fjellvær. Regn og sol. Sol og regn. På med regntøy, av med regntøy. Vi har ikke klart å spore reservedelen, men vi har fått tak i en leiesykkel. Ingenting stopper denne reisen! Sommerens høydepunkt!

Skulderknekkeren. Sjekk geometrien.

Og så stoppes den likevel brutalt. Leiesykkelen er akkurat maken til den jeg stolt kjøpte for egne penger da jeg var 16 år. Den fungerte bra den gangen, men illusjonen om at kroppen er like fleksibel som i 1994, får seg en stygg virkelighetsorientering på vei opp til leiren som turkompisen har satt 10 kilometer fra Røros. Jeg sitter så vondt på sykkelen at smerten brer seg fra skuldrene og ned mot hofta, og det uten sekken som jeg skal ha på ryggen. Dette kommer ikke til å gå i 18 mil.

Jeg tråkker gjennom myra for tredje gang på en dag. Jeg prøver å gråte litt over denne tapte muligheten til et flott tursyklingseventyr, men jeg er tydeligvis ikke trist nok. Det er som om lillehjernen jobber overtid og klarer å overbevise meg om at dette også er en opplevelse. Og så er det meldt styggdårlig vær, så å snu blir ikke så smertefullt.

Dag 3: Reisens slutt

Vi la oss i hvert vårt telt kl. 18.00 kvelden før. Vi tok to øl hver, medbrakt på den gamle skraphaugen av en leiesykkel, for å roe følelsen og ta den rasjonelle beslutningen: Vi må avbryte. Her kjenner jeg at jeg er litt urettferdig mot leiesykkelen. Den er faktisk i perfekt teknisk stand, men sittestillingen gjør at jeg fremdeles kjenner mila i kroppen fra dagen før.

Vi har ligget i telt i 12 timer og ventet på at det skal slutte å regne. Nå pakker vi sammen og vender nesa mot Røros. Den fjerde turen over myra er bare bitter og kald. Stemningen er på bånn. Halvdelen med det lovende forholdet har fått noen positive signaler om at han muligens kan få litt trøst når han er tilbake, og klamrer seg hardt til håpet i den syltynne tråden. Halvdelen med de profesjonelle utfordringene vet ikke hva han skal gjøre. Han stirrer lengsesfullt mot fjellet mens han trekkes tilbake til hverdagen.

Over myra for fjerde gang på to dager.

Epilog

Du vet smaksprøvene du får i dagligvarebutikken og som smaker så godt at du garantert kjøper produktet? Vår korte flørt med Røros-Alvdal var som den smaksprøven, og vi vil ha hele produktet! Turen er nok ikke så krevende som vi hadde trodd. Den går stort sett på gode seterveier, og den går også innom tettsteder så man slipper å bære med seg mat for alle dagene om man ikke vil. Turen må prøves igjen.

Og neste langtur bærer jeg nok med meg et ekstra gir. For stitursyklister kan det være verdt å merke seg at sykkelbutikker i distriktene gjerne har 9- og 10-delte gir. 11-delt er derimot bestillingsvare.

 

Opplev Finnskogen! (Nei, dette er ikke betalt reklame)

Vennlig påminnelse til meg selv til neste gang: Ikke glem myggsprayen!

Skogsidyll i leiren mens vi venter på regnet.

Det er de små tingene som kan velte en hel tur. Som når man oppdager en ørliten lekkasje i presenningen på starten av det som er meldt å bli 12 timer med nedbør. Og så må man ta liggeunderlaget og legge seg til rette på bakken under presenningen og hengekøya til turkompisen, bare for å oppdage at myggen, ja, den har klekket og er i full vigør til tross for en kald vår.

To glade gutter nyter hvert sekund.

I ettertid prosesseres disse vonde hendelsene til gode minner, og kanskje til og med historier man kan dra i lystig lag. Men hrr skal vi ikke dvele mer ved disse små hendelsene. Det er heller ikke nødvendig å gjenta at neste gang må myggspray i sekken, selv om jeg faktisk kanskje gjentar det, fordi et godt råd bør gjentas. Her følger noen linjer om stisykling på Finnskogen, og jeg kan avsløre konklusjonen med én gang: Det ender med at jeg anbefaler at du tar turen.

Finnskogen er fantastisk for langturer på terrengsykkel, men det krever litt planlegging eller mye eventyrlyst. For sistnevnte gruppe holder det med et kart og en innstilling om at sykkeldytting vil bli nødvendig.

Finnskogen er et stort sammenhengende skogområde som strekker seg langs begge sider av riksgrensen mellom Solør i Norge og Värmland i Sverige. Navnet kommer fra finske innvandrere, de såkalte skogfinnene, som bosatte seg i området på 1500- og 1600-tallet. I dag er Finnskogen spredt befolkning, og er et fantastisk friluftsområde.

Utgangspunktet for friluftsopplevelser i Finnskogen er for mange Finnskogleden. Denne vandringsleden går i retning nord-sør/sør-nørd, er 240 kilometer lang og består av gamle ferdselsveier på norsk og svensk side av grensa.

Finnskogrunden er kortere, ligger i den søndre delen av Finnskogen, deler sti med deler av Finnskogleden og er et fantastisk utgangspunkt for korte eller lange turer. På denne runden får du alt du måtte ønske deg ute i naturen: Fantastiske villmarksopplevelser i ro og fred. Vi så elg, orrfugl og traner. Og ekorn. Noen synes sikkert det også er eksotisk. I tillegg er det kulturhistorie nesten bak hvert eneste tre. Og det er jo ikke folk der!

Man kan jo lure på hva som går av dette friluftselskende folkeferdet her i nord. Her går folket så å si – for ikke å si noen ganger bokstavelig – i kø til de mest populære fjelltoppene, mens skogsidyllen bare ligger det urørt et par timer fra de største byene! Vi trekkes mot toppene, ja, men på Finnskogen snor stiene seg gjennom furuskog, så gammel granskog og så lauvskog. Det er verdt å stoppe opp ofte for å ta dette landskapet inn med alle sanser. Fjell er bra, og skog er undervurdert. Jeg vil ikke en gang spekulere over hvor kort vi syklet i forhold til planen fordi det var så mye flott å se.

Leir i flott gammel granskog.

Sykling, ja. Denne bloggen har, som selv en lite årvåken leser burde ha fått med seg, en forkjærlighet for sykler og sykling. Og stitursykling på Finnskogen kan absolutt anbefales. Litt dytting må, som nevnt, påregnes. Littløfting over vindfall er ikke til å unngå. Men alt ligger til rette for gode opplevelser og sykling på fine smalstier mens blåbær- og røsslyng kiler det på anklene. Jeg skal ikke påberope meg å kjenne mye av Finnskogen etter kun en langhelg, og turen ble altså kortere enn beregnet på grunn av alle stoppene for å beundre disse flotte traktene. Men her er det muligheter. Og det er altså like fantastisk å gå.

Bare husk myggspray. Om de er mange etter en kald vår, tør jeg ikke å tenke på hvor mange av de små blodsugerne som venter på menneskeblod i juli.

Se flere bilder på Flickr.

 

Reisedagboka: Luksusfellen

Du vet det blir en reise i overflod når du finner plass til potetgull.

Luksus- og slaraffenlivet.

Sykdom, en brå retur til vinter og generelt lite innbydende turvær gjorde sitt til at Tursyklingslauget måtte utsette vårens første tur gang på gang. Så da endelig alt lå til rette for den offisielle sesongstarten, ble alle hemninger lagt til side og sykkelen fylt til randen.

Å laste en sykkel til randen byr egentlig ikke på store sykkeltekniske problemer eller vektutfordringer. Det siste gjelder ikke om sykkelen lastes til randen med gråstein, Eller bly. Eller jern. Eller, ja du tar poenget, men det er sjeldent man trenger slike produkter på tur. Problemet med å laste en sykkel til randen er dermed av logistisk karakter.

Fakta:
Turen gikk i Nordmarka i Oslo. Start ved Hammeren, via Rottungen, rundt Store og Vesle Sandungen, rundt Vesleflåtan til Heggelia og ned i Sørkedalen.

Jo mer du laster på en sykkel, jo mer har du å holde styr på. Det samme gjelder for så vidt med en ryggsekk for fotturer, men forskjellen er at en ryggsekk har et endelig pakkvolum. En sykkel har derimot så å si uendelig med plass. Det finnes alltid en ny og genial løsning for å spenne noe mer fast på ramma, styret eller setet.

Konsekvensene av overlasting er todelt. Trenger du noe mens du er på vei, må du huske akkurat hvor du har lagt det du trenger. Og selv om du har planlagt pakkingen med disse eventualitetene i bakhodet, må du gjerne i bunnen av bagasjen for å finne det du trenger. Det ender som regel med at det meste må pakkes ut i en busslomme eller under et tre.

Den andre konsekvensen oppstår når leiren er satt. Med så mange greier i bagasjen, trenger man et enormt område for å pakke ut. Alt ligger gjerne strødd utover som forberedelsene til en voksen versjon av Kims lek, for dem som husker den. Luksusturen bør derfor forbeholdes godværsdager.

Så hva er fordelene ved å utsette seg for dette pakkestyret, og det i tillegg på en kort helgetur? Vel, vi liker vel alle litt luksus, og turlivet i leiren blir plutselig meget bedre. Livskvaliteten øker flere hakk når du endelig finner det du trenger og har fått et slags system på ting.

Livskvalitet har ofte en sammenheng med mat, og på tur er det intet unntak. Mat tar plass, og den volum- og vektbevisste gjør lurt i å velge sine energikilder med omhu. Men som Esben Johansen skriver i boka si "Utemat", er det jo også på tur man har tid til å lage mat: "Det er som regel mange timer til du skal legge deg når du har kommet frem og slått leir, så hvorfor ikke bruke tiden til å lage et måltid du ikke kommer til å glemme så lett?" Utfordring tatt på strak arm, herr Johansen!

Vårt gourmetmåltid var kjøttdeigsbasert. Så her må altså gourmet forstås i betydningen kvantitet og ikke nødvendigvis kvalitet. Det gikk i hvert fall ned på høykant, ikke en eneste rest å spare på.

Og denne fråtsingen viste seg også å bli et problem. Med så mye mat i bagasjen slo det oss aldri at vi ville gå tomme før turen var over. Men plutselig stod vi der uten mat. Da sulten tok oss siste dag, var det bare tørre knekkebrød igjen.

Anbefaler vi en luksustur? Uten tvil, men ikke hver gang.

Nok en vellykket reise med Tursyklingslauget.

Nok en vellykket reise med Tursyklingslauget.