Scener fra Sykkel-Skåne
Eventyr malt med bred pensel.
For å komme til havet, der reisen egentlig begynner og de tre svenske sykkelledene strekker seg langs vannet som skiller Sverige fra Danmark, må først Skånes endeløse jordbruksmark forseres. Det betyr 50 flate, monotone kilometer med sukkerbeter så langt øyet kan se. Dette er et pliktløp ikke helt uten fare, for selv om veiene er rette, er de smale. Og det er midt i sukkerbetehøsten.
Om turen:
I Sverige finnes det tre sykkelruter som er sertifiserte som nasjonale sykkelleder for turisme. Det er en rekke kriterier som må oppfylles for å bli sertifisert, blant annet må de garantert være farbare mellom 15. april og 15. oktober. Omveger.no testet utvalgte etapper på to av sykkelledene helt på tampen av sesongen: Sydkustleden (led nummer 3) og Kattegatleden (led nummer 1).
Lastebilene fullastede av det som blant annet skal bli strøsukker i norske hjem, dundrer ustanselig forbi. De som kommer mot min retning, følges av en bølge av vind, som om jeg sykler rett inn i øye til en skypumpe. Man skulle tro at lastebilene i min retning ville ha gitt meg en tilsvarende dytt i ryggen. Men nei, disse lastebilsjåførene konkurrerer om hvem som kan passere nærest mulig uten å drepe meg.
Så kommer jeg til sukkerfabrikken. Nordic Sugar, står det på den hvite siloliknende saken. Et navnebytte er gjort fra Dansukker for å sikre at hele Norden skal føle litt eierskap til sukkeret. Vi spiser nok mer sukker nå enn før, men jeg tror ikke at navnebyttet har noe med det å gjøre.
Jeg føler empati med sukkerfabrikkarbeideren når jeg nærmer meg og sykler forbi. For koking av sukkerbeter utløser tydeligvis ingen søt eim. Det stinker surt over hele området. Kommer konene til disse arbeiderne løpende til dem når de kommer hjem etter endt arbeidsdag, slenger armene rundt halsen på dem og kysser dem lidenskapelig på munnen? Eller snur de seg vekk i forakt og vemmelse over lukten av kokte sukkerbeter som sitter i skjorte, hår og bart, mens de i sitt stille sinn setter spørsmål ved livsvalgene sine? Hvorfor giftet jeg meg med Gösta, når Lennart var så interessert? Han har jo blitt revisor!
Sukkerfabrikken med utgående/tom sukkerbetelastebil.
Rett før Landskrona ser jeg sykkelsignalet som skal guide meg videre nordover, skiltet som viser at jeg er på en nasjonal sykkelled, i dette tilfellet nummer tre, og som skal være så godt merket at jeg i utgangspunktet ikke skal trenge å ty til GPS før Göteborg, om det nå var dit jeg skulle. Det skal også være trygt å sykle på ledene. For selv om sukkerbeteåkrene skal forfølge meg over hele Skåne, som en kaloririk, plantebasert tsunami, eller en skrukkete gammel gubbe med et søtt indre, går sykkelledene på separate eller i verste fall bredere veier.
Hvert lite tettsted i Sverige har en pizzeria. Menyen er alltid så omfattende at det alltid tar lang tid å bestemme seg for toppingen. Det kan jo alltid være et bedre valg lenger ned på siden, som med Tinder: man tror alltid man kan få noe bedre om man bare titter videre.
I Landskrona er det selvsagt flere pizzeriaer, dette er tross alt en by med en viss størrelse. Med en retningssans som svikter utenfor den godt merkede sykkelleden, har jeg brukt 20 minutter på å manøvrere meg fram til en pizzeria jeg egentlig ikke skulle til. Men de har pizza med karri og banan på menyen, et sikkert tegn på at det er et tradisjonelt svensk pizzeria. Alle svenske pizzeriaer med respekt for seg selv tilbyr denne pizzavarianten.
Roma, nr. 14 på menyen.
Ifølge åpningstidene på døra er jeg ti minutter for tidlig ute, men døra er åpen. Heldigvis. Jeg er iskald. Ulempen med å sykle i oktober, er det forræderske klimaet. Det føles varmt, men jeg merker ikke at vinden etser seg gjennom kroppen som syre. Når jeg stopper utenfor pizzeriaet i Landskrona, må kokken komme ut og brekke fingrene mine av styret. Munnen er så frossen at han ikke forstår at jeg spør om det er åpent, så jeg bare går inn. Jeg kan uansett ikke gestikulere med armene; de er også stivfrosne.
Bak disken sitter en gammel tyrker som sliter med å forstå norsk. Jeg antar han er tyrker fordi det er en tyrkisk kanal på en 12-tommers TV ved vinduet. Jeg skal ikke ha karri og banan på min pizza. "Nummer 14," sier jeg, og angrer ikke før pizzaen kommer. Den kommer etter kålsalaten, nok et tegn på at dette er et ekte svensk pizzasted.
Kålsalat er like enkelt som det er genialt: hodekål, olje, hvitløk, salt og pepper. Du tror ikke du liker det før du har prøvd det. Og da vil du gjerne ha det til alt. I Sverige får du det alltid som forrett på pizzeria, inkludert i prisen.
Jeg trykker i meg hele pizza nummer 14, "Roma", og jeg forstår med en gang at jeg ikke kommer til å spise mer resten av dagen. Den gamle tyrkeren har sovnet bak disken, men jeg roper uansett "hejdå" til kjøkkenet før jeg manøvrerer meg ut av Landskrona, med et ekstra lag klær, inn på sykkelleden og videre nordover.
Det er ikke et eneste åpent vannhull i nærheten av der jeg skal tilbringe første natt. Det er ingen grunn til å holde åpent når turistene er borte, en ulempe ved å legge årets sykkeleventyr til oktober. Lokalbefolkningene trekkes mot betongklossene utenfor sentrum. Dagligvarehandelen i Sverige er bilbasert. Enorme betongklosser med gigantiske parkeringsplasser frister med mange meter med ost og melk, alle produktene smaker nøyaktig likt, men produsentene er forskjellige. Mangfold, kalles det. I samme klossekompleks ligger også gjerne sportsbutikker og det svenske vinmonopolet, sånn at du ikke trenger å besøke bysentrum for noe som helst.
Det er fine sykkelveier på leden.
For mitt vedkommende betyr det ingen kald velkomstøl. I beste fall må jeg på Systembolaget og nøye meg med en romtemperert øl. Etter en halvtimes manøvrering blant høye hyller, forlater jeg ICA Max med ei pakke knekkebrød, en smøreost og ei sjokoladeplate.
Jeg skal sove under et middels gammelt eiketre. I eikeår er det nok i sine spede tenår. Sånne trær finnes knapt på det norske Østlandet lenger. De har i tur og orden blitt skonnerter, spisebord og stuegulv. Her har treet fått lov å stå i fred og gir etterlengtet skygge for bobil- og campingvognturister. Nå på tampen av sesongen vil det gi ly fra morgendugg på teltduken til en norsk syklist.
Teltplass i Råå.
På bakken ligger eikenøttene som konfetti. Det er med en viss melankoli jeg slår opp teltet; eiketrær er blitt så sjeldne at jeg ikke vet når jeg får se et igjen neste gang. Det er nesten så jeg får lyst til å klemme treet, men tenåringer vil helst ikke klemme middelaldrende menn, og jeg vi skal være i samme selskap hele natta.
Campingplasslivet i oktober er idyllisk. Ingen barnefamilier, ingen grillos, ingen fotballer, skjenelokk, bjeffende hunder eller skrålende, brisne menn i slutten av 50-årene. De få som deler plassen med meg, har lukket bobildørene sine. Jeg kan se blått lys fra store LED-skjermer bak blondegardiner. Jeg har alle dusjene for meg selv, og unner meg 45 minutter under stadig varmende vann. Jeg har til og med betalt 15 kroner ekstra for strøm, og ser for meg en lang kveld med underholdning på en sekstommers skjerm og en plate Marabou-sjokolade i horisontalen på en oppblåsbar madrass under eikas beskyttende kronverk.
Det blir ikke helt sånn. Strømuttaket er tilpasset stikkontakt for bobiler og campingvogner, og jeg henvises til kjøkkengulvet for å lade mobiltelefonen. Alle stoler er fjernet, en siste rest av et strengt koronaregime.
Sukkerbeter.
Dag 1 har vært en suksess. Det lille jeg har sett av sykkelleden, har vært lovende, og jeg kan tenke meg at det er rene idyllen å sykle den på sommeren, når butikker og serveringssteder faktisk er åpne i alle de små grendene som ligger langs ruta. Nå i oktober er til og med flere campingplasser stengt for sesongen. Traseen er vennlig for hele familien: det er flatt og sykkelveiene er atskilt fra de trafikkerte bilveiene.
Havet fra Helsingborg.
Medel-Svensson står i kanten av sykkelveien i en positur jeg erfaringsmessig kjenner igjen, for jeg har stått sånn mange ganger før: han har punktert. Han passerte meg i Domsten, et lite tettsted der de ærverdige hus i gammel stil på hver sin side av veien der sykkelleden går. Det stod to biler ved nesten hvert eneste hus, men det var ikke et menneske å se. I Domsten så jeg heller ingen butikk – ingen ICA Närköp som selger det aller nødvendigste: dopapir, sjokolade, melk, brus og pølse. Domsten er tettstedet med dyre hus bebodd av folk som gjemmer seg bak moteriktige gardiner. Det er flere av disse tettstedene på denne strekningen mellom Helsingborg og Höganäs.
Hus i Domsten.
Fin rygg, tenkte jeg da Medel-Svensson passerte meg i Domsten. Jeg stod på et busstopp og skiftet fra langt til kort beintøy. Det var en kald morgen, men selv om oktobersola gjemte seg, var ikke skylaget tykkere enn at det ble varmt med lanbgukse. Ryggen til Medel-Svensson var Ikke fin som i attraktiv; den var fin som i at den hadde vært greit å ligge i dragsuget på en stund. Men det trengs ikke her. Jeg skal se på omgivelsene, det er flatt og vinden er av type med. Dessuten ville jeg aldri hatt mulighet til å innhente ryggen tilhørende Medel-Svensson: han med kun pumpe, ekstra sykkelslange, mobil og muligens en banan som oppakning, og jeg med alt som trengs for å klare meg selv på en fleredagerstur.
Syklist med oppakning.
Nå er det ikke nødvendig å ha med seg noen oppakning på disse svenske sykkelledene. Det er overnattingssteder i alle byene langs ruta, og flere også utenfor byene, passende alle lommeboktykkelser. Men jeg foretrekker telt. Det er noe med frihetsfølelsen av å kunne klare seg selv.
Der stopper også likheten mellom meg og horden av andre sykkelbloggende menn når det kommer til frihetsjag. De tror har knekt livskoden: å sykle er lik frihet. De bruker titler som "the meaning of life", "master og none" og "endless contemplation" på sine svulstige bloggtekster og videoer. Publikasjonene deres er pompøse og preget av voiceover der myke mannestemmer proklamerer på nyreligiøst vis at de har oppdaget den hellige gral. Sykling inviterer til frihet. Sykling er mindfullness.
Frihet begrenset til en ekstra bred veiskulder som er tofelts sykkelvei.
Ta deg en bolle, sier nå jeg. Friheten de snakker om, er i beste fall flyktig. Den er i beste fall et definisjonsspørsmål. Du kan ikke bare sette deg på sykkelen og si at du er avkoblet. Vi må forholde oss til en returbillett, et budsjett, en ferjeovergang, et begrenset antall liter vann eller noe annet. Tursykling gir minner det er verdt å hente fram i hjernen når november er som mørkest. Men frihet? Disse mannfolka på tursykkel er så melodramatiske. De ville ha sunget hymner til jomfruer i tårn i middelalderen. Disse moderne internettpoetene kan ikke nøye seg med å si at det gir glede å sykle. Nei, de må smøre på lag på lag med de flotteste ordene og største superlativene de kan finne, helt til vi lesere og seere spyr av overdose sukkersøte sykkelklisjeer.
Det er bra skilting på sykkelleden, og den går også ofte parallelt med fotruta gjennom Skåne.
Morgenen har vært hendelsesløs, sånn det skal være på sykkeltur. Man vil helst ikke ha hendelser, for hendelser kommer som regel med negativt fortegn. Å være på sykkeltur havner om flyt og rytme. Det er spesielt enkelt her på Sydkustleden. Det er flatt, sykkelstiene er stort sett adskilt fra biltrafikkene, og det er bare å følge skiltene: nummer tre for sydkystleden fram til Helsingborg, og så nummer én for Kattegatleden videre nordover. I Helsingborg har de riktignok ikke helt klart å få disse to ledene til å møtes, men det løses ved å søke havnepromenaden, begge ledene har jo tross alt med kysten å gjøre.
I matschizofrene Sverige, der alle kyllingfiletene på supermarkedet er dynket i saltlake, dukker det plutselig opp et økologisk bakeri blant jordene nord for Helsingborg. Jeg elsker brød. Jeg begjærer gjærbakst, så jeg må selvsagt stoppe for en frokost nummer to. Det er tross alt begrenset hvor lenge man holder ut med to tørre Wasa-knekkebrød type Husmann og to striper smøreost type chili.
Sykkelfrokost.
Her midt ute på åkeren i låven der Brødkultur holder til er det overraskende mye trafikk. Jeg bestiller rundstykke og kanelbolle, og det kommer kunder inn som en slags værets svar på duskregn. Økologisk er populært i disse trakter. Godt er det også, men rundstykket har en kjip eim av karse. Jeg skjønner ikke helt hvorfor man som voksen blir påtvunget noe som barn dyrker i bomull.
God bakst på veien.
Det var tilbakeblikkene. Sør for Höganäs har jeg altså fått selskap av Sykkel-Svensson. Han fikk låne pumpa mi, som er mye bedre enn hans, og føler tydeligvis en forpliktelse om å følge meg et stykke. Jeg prøver å forklare at jeg vet hvor jeg skal, jeg må bare følge skiltene. Problemet med å sykle sammen med en landeveissyklist er at vi har helt forskjellig hastverk. Tempoet er så høyt at minnene fra strekningen vi deler, er hvisket vekk i et hav av skandinavisk forbrødring (han har bodd i nærheten av norskegrensa og forstår derfor at norske "rar" betyr svenske "konstig") Fargene av hav, gress og hus er som en malers grisete paljett. Jeg har ingenting å dele fra denne strekningen, annet enn at jeg til slutt er på en vei jeg er sikker på at jeg ikke skal være. Retningen er riktig, men sykkelleden går på rolige veier, og ikke på hovedveien. Jeg tar til slutt mot til meg og sier takk for følge. Han virker ikke særlig fornærmet: for fort for meg, for sakte for ham.
Svensk vingård.
Jeg skulle ha presentert Ängelholms strandskoger, destinasjon dag to og en kandidat til tidenes teltplass. Det er min drivkraft å finne tidenes teltplass. Nei, ikke drivkraft, men en besettelse. Turvenner drives til vanvidd når jeg sier at jeg ikke er fornøyd med teltplassen vi har funnet, og at jeg synes jeg ser et bedre rett nedi dalen der, eller oppe på toppen der, eller borti skogholtet. Nå er jeg alene, og kan lete så lenge jeg vil. Definisjonen av den perfekte teltplassen kan variere, og jeg ser for meg at Ängelholm strandskoger har jeg stor tro på, men jeg må komme meg fram før regnet kommer. Jeg har nemlig visst i dagevis at høstregnet er i anmarsj denne ettermiddagen. Jeg har latt være å utforske alle småsteder jeg passerer. Man må nok bruke noe tid og ta noen ekstra svinger utenfor den skiltede ruta for å få inntrykk av småstedene som ligger langs leden. I Arild er det for eksempel en restaurant ved vannet. Den er sikkert idyllisk når den er åpen. Det kan hende den er åpen nå også. Jeg vet ikke, jeg kjemper mot værmeldingen, og kan ikke stoppe.
Det er noen virkelig idylliske strekninger som går helt nede langs vannet.
Ved Rekekroken er det stopp. Full stopp. Jeg innser at den episke fortellingen om en magisk natt under trærne i en strandskog ikke vil bli fortalt denne gangen. Ikke bare det, men hele dette høsteventyret blir amputert, en prematur avslutning, antiklimaks i stedet for klimaks. Det er som om det løper to dverger på hver side av sykkelen og stikker kniver bak knærne på hvert nedtråkk. Jeg har kjent det en stund, men har ikke nevnt det fordi det er ikke dette turebeskrivelsen skal handle om. Den skal handle om infrastruktur, matgleder, utsikt og sykkelglede. Faktum er at det ikke bare er det varslede dårlige været som har ført til hastverk; smerten har gjort at jeg all konsentrasjon har gått ned til knærne. Tettstedene med potensielt idylliske punkter har blitt overdøvet av en allestedsnærværende smerte. Jeg burde ha hatt med førstehjelpssaker med smertestillende tabletter. Ha alltid med deg førstehjelpssaker og smertestillende tabletter.
Turens siste måltid, med utsikt mot skarven.
Skarven sitter tett i tett på noen steiner i Skälderviken. Jeg har funnet en benk i Rekekroken og ser mot Skarven og mot Ängelholm, innerst i Skälderviken. Det er dit jeg skal. Jeg tror ikke skarven skal noe sted på en stund. De sitter der med utslått vinger, som svarte engler. Det passer egentlig godt til situasjonen min, et kor av svarte engler som varsler at denne turen på langt nær er over, og resten skal gå tregt å bli kjedelig. Likevel er jeg ikke nedslått. Foran meg ligger ti kilometer vei som jeg må forsere gående. Og her går ikke sykkelleden langs havet, men langs en trafikkert vei. Regnet er på vei, men jeg har det plutselig ikke travelt lenger. Knærne vil ikke mer, så jeg kan like godt sitter litt til å observere skarvens gjøremål mens jeg tygger de siste bitene av frysetørket mat med smak av kebab.
Slukøret tusler jeg en mil til nærmeste jernbanestasjon.
Norge er et u-land hva gjelder tog på sykkel. Jeg tok ikke bilder på de svenske togene, der syklene er likestilt med menneskene, der det ikke kreves ekstra billett for tohjulingene og der konduktøren er like sur eller like blid uansett om du har med deg sykkel eller ei. Så ble det da også en slags bonusopplevelse på tampen. Toget skal ta meg tilbake til utgangspunktet, fra Ängelholm. I stedet for en minneverdig natt i byens strandskog fikk jeg en time jeg trolig kommer til å glemme på byens jernbanestasjon.
Eksempel på hvor godt sykkelledene er merket.
