Fra despotiet
Hver dag er en kamp.
Det starter om morgenen for å få motstanderen - en seks kilo tung klump av blod, kjøtt og bein - i klærne for soveøkten på balkongen klokka halv ni. Så går det slag i slag utover dagen. Slagmarken er som regel stellebordet, men en og annen brudulje finner også sted i senga, i noe som utarter seg som en viljers kamp om ligge- og sovestilling. Jeg insiterer på rygg, mens fienden vil over på magen.
Jeg vinner alle slagene. Det er et helt pragmatisk spørsmål om fysikk. Men som en tragikomisk tvist i denne langdryge krigen, er jeg ikke sikker på om den som vinner absolutt alle slagene, til slutt vinner krigen. Motstanderen er overveldende.
Jeg er nå overbevist om at et babysmil er et evolusjonært overlevelsesinstinkt. Hvordan skulle vi orke å holde ut med disse små psykopatene om vi ikke ble belønnet med store glis en gang i blant? Ikke lukter min lille narsissist godt lenger heller. Den søte babylukta hun hadde de første månedene, drukner nå i en eim av gammel melk, gulp og urin. Denne duften blir hengende i lufta så lenge at jeg til stadighet tror det er meg det lukter av. Det gjør det muligens også; hygienestandarden er ikke så lett å holde på et sosialt akseptabelt nivå i en fri flyt av sikkel og oppgulpede rester av siste måltid. Hennes kroppsvæsker er mine.
Hun oppfører seg som en lite sympatisk mellomleder. Det er ingen hensyn til våre behov; vi er der for å levere det hun til enhver tid trenger. Hun er ambisiøs, inkompetent og mangler selvinnsikt. Dermed krever hun at vi alltid er parate til ethvert innfall hun måtte ha.
Vi er som klovnene i et engelsk middelalderslott: vi skal få eneherskeren til å le på kommando. Selvet er borte. Sovestundene hennes er som frihandelssoner der alt er lov, men vi er for slitne til å ta for oss av tilbudet av alkohol, mat og sex som vi egentlig kan fråtse i til neste økt starter igjen. Vi sitter eller ligger med mobiltelefonene for et sårt tiltrengt dopaminpåfyll. Vi stålsetter oss til hun våkner.
Vi er som leilendinger i et føydalsamfunn. Vår lykke avhenger av humøret til jordherren, som i dette tilfelle er ei nevnte knappe sju kilo tung tulle hvis nye favorittsyssel er å hoppe. Får hun ikke hoppe, straffes leilendingene hardt, helt til hun har fått viljen sin.
Og sånn lever vi altså i daglig salat av frykt og utmattelse. Jeg får fri på natta, mens matfatet må utsette hennes innfall da også.
Hun - matfatet, altså - behandles, ja, som et matfat. På natta oppfører den selvoppnevnte babykeiseren seg som om hun nettopp har oppdaget overflodshornet i form av en pupp, og hun skal snacke hver halvannen time.
Under natta er jeg som en forpint fange, innelåst i en fuktig kjeller. Jeg ligger på naborommet med høye skuldre og forferdet blikk og fordøyer dagen mens jeg prøver å holde gråten unna. Om morgenen våkner jeg før vår kjære diktator. Den timen jeg kunne brukt på meg selv og mine ting, forsvinner i et hav av nerver ved tanken på den forestående bataljen på slagmarken og påfølgende opptredener som klovn og multikunstner.
Det er det diabolske smilet som lurer oss hele tiden. Vi er i ferd med å kapitulere, lefler med tanken om å pakke henne ned i en kurv og plassere den på dørmatta til en eller annen nabo sammen med løfter om jevnlige vippsoverføringer til hun flytter ut. Men så smiler hun, og vi orker litt til.
Vi synger barnesanger fra morgen til kveld. Lille kattepus og kua mi og bæ, bæ lille lam. Noen svenske sanger hadde jeg aldri hørt før, men nå går jeg og nynner på dem når jeg er mutters alene.
Synes barnemoren at jeg fremdeles er attraktiv og kjekk? Jeg er redusert til en viljeløs kammergutt som mellom alle de trøtte gjespene vekselvis skråler og hvisker om Mikkel rev som satt og skrev. Var det dette hun så for seg var drømmemannen da vi traff hverandre?
Jeg føler meg som en liten, kuet mann. Hackere som eventuelt vil presse meg for penger, får ikke en krone om de truer med å publisere videoer av meg runkende til en form for obskur porno. Fang meg på film mens jeg bæljer om hvor små alle fuglene er i et desperat forsøk på å roe en baby som bare vil bli båret rundt uten mål om mening, så tar jeg opp forbrukslån for å unngå at denne ydmykelsen blir offentlig kjent.
Forstår hun ikke at hun har blitt tung? Er det så mye interessant å se i en kåk på drøye seksti kvadratmeter at hun kan bli båret fram og tilbake i timesvis uten å bli lei? Eller er det nok et sadistisk innfall den lille tyrannen har for å bygge karakter i undersåttene?
Det mest stilte spørsmålet i husholdet er om hun har bæsjet. Vi bekymrer oss for mulig forstoppelse, tolker hvert ansiktsuttrykk og hvert knyst. Det er som en stillingskrig mellom to stormakter, der man vet at bomba før eller siden vil smelle, før sivilbefolkningen kan slappe av igjen til neste gang. Nok et innfall der herrefolket bestemmer, og fotfolket må rydde opp i svineriet.
Mens kloden seiler sin egen sjø, er dette vår verden, med sin helt egen terrorbalanse der den lunefulle herskeren aldri lar oss få fred og belønningen gis i store glis før det er på'n igjen.
