tur2.jpg

Hallo.

Her blogges det.

Turdagboka: Fjellski vurderes solgt

Turdagboka: Fjellski vurderes solgt

Hvem skulle tro at det enkle friluftslivet skulle være så vanskelig?

Fakta om turen:

  • Skarveheimen på langs, ca 70 kilometer.
  • Fem dager.
  • Breistøl (DNT Skarveheimen) – Biordalsbu – Iungsdalshytta – Kongshelleren – Geiterygghytta – Finse.

Dag 5. Frithjof Nansen glaner fremdeles opp mot meg. For en selvgod jævel. Hva er poenget med å klistre disse polarheltene midt i åsynet til eieren av skiparet, tro? For det er nå en gang sånn at man bruker mesteparten av tiden på å se i den vinkelen når man går på ski. Vis meg den glade fjellskigåer som har blikket fast festet mot horisonten, så skal jeg vise deg en fjellskigåer som har et ryggproblem.

Så ja, det er Nansen og meg. Heldigvis har det vært mye føyke på denne turen. Ikke det at føykeføret på fjellet i mai er noe jeg ønsker meg. Kaldt og føyke i fjellet i mai, liksom. Jeg har ALDRI sett et bilde fra fjellet i mai uten at man går på ski i bar overkropp. Men neida, som all mulig annen reklame er bildene fra påskefjellet også sterkt redigert, for å ikke bruke sterkere ord (for eksempel løgn, oppspinn, propaganda). Nei, jeg sier at det heldigvis har vært mye føyke fordi snøen har lagt seg som et slør over trynet til herr Nansen store deler av turen.

Nansen, nå kan du ikke se meg!

Ja, jeg spurte altså om hva som var poenget med å klistre polarhelter i åsynet til dem som går på ski. Er det for å inspirere eller for å gi meg en påminnelse om mitt eget suksessfattige liv? Jeg antar jo at det er det første, og når sant skal sies, så var det ett tidspunkt ­– jeg tror det var på dag 3, da jeg i et sjeldent øyeblikk ikke hadde vondt noe som helst sted, drivet var bra og jeg klarte å tenke at nå var jeg rett over halvveis – da jeg følte at Nansen så strengt på meg og sa at ”dette, det klarer du”. Men så skjedde det som ofte skjer: Tankene vandret, og Nansen uten en tråd på en divan okkuperte plassen i mitt bevisste sinn. Det er liksom noen ting man ikke trenger å publisere i media. Selv om dette nå er gamle nyheter, er visst sånne bilder arkivert i langtidsminnet mitt. Hvorfor kunne ikke den arkivplassen blitt brukt til å huske på å ta med en varmere ullgenser?!

Heftig vær i vårfjellet.

Ok, så skal det ikke svartmales helt, til tross for at turen fra hytte til hytte over Skarveheimen – fra Breistøl i nord til Finse i sør – har inkludert skigåing på lyng og og ishard skare med null feste. Men det har også vært sol. Det har vært nysnø. Det har for det meste vært vind i ryggen, og det har vært en enorm glede over de små ting. Som Real turmat til middag. Og synet av hytta – neste overnattingssted ­– i det fjerne etter en dagsmarsj. Og skrønene som fortelles i solveggen ved ankomst.

Godt vi har pakket klister.

Nå skal det også sies at man ikke bør troppe opp på en femdagersutstyr med flunkende nytt utstyr. Men noen ganger må man bare ta ting som det kommer. Fjellskipakke ble anskaffet i begynnelsen av sesongen, og de ulike elementene var samlet på ett sted helt til flytting til ny leilighet spredte dem til alle hjøner i ny bopel ­– bodplass inkludert. Før avreise var det som å leke tampen brenner med en aktivitetsleder med demens. Skiene var relativt lette å lokalisere. Stavene likeså. Skiskoene skulle man tro var enkle å finne, tatt i betraktning at det er de største flytebryggene jeg noensinne har eid. Man må jo få plass til en hel sau rundt foten i tilfelle kulda kommer. De ble til slutt funnet på ei hylle oppunder taket. Og så var det skifellene da. De hadde havnet i en pappeske sammen med sandpapir, sølvteip og en fotball. Logisk.

Er dette bra føre, liksom?

Men så er det jo så mye mer man trenger for å nyte det enkle friluftsliv. Gangsårsokker, for eksempel. Og visstnok skismøring. Smøring på fjellski? Var det ikke derfor jeg kjøpte feller? Reisefølget snakker om klister og isklister og blå ekstra, og jeg ramler av og lurer på hvordan dette skal gå.

I tillegg er sekken også relativt ny. Så de første dagene gnager sekken på hofta og skuldrene, og skoene gnager på hælene og anklene. Men jeg sier ingenting. Lider i stillhet. Om noen spør hvordan det går, smiler jeg bredt og proklamerer: ”Fantastisk!”

Og så er det jo også det det til slutt er. Jeg gikk meg i form. Omtrent 70 kilometer over Skarveheimen gikk enklere enn forventet, og var en mye finere tur enn jeg hadde fryktet da vi stod på Breistøl uten å se en snøflekk.

Jeg skal nok sette teip over stålblikket til Nansen. Men nå som jeg har kommet til slutten av denne reiseskildringen – som er hundre prosent objektiv og ingenting er påsmurt for ønsket effekt – er konklusjonen klar: Jeg kommer ikke til å selge fjellskiene.

Til Sarek: Forberedelsene i gang

Til Sarek: Forberedelsene i gang

Stisyklisten har blitt motorist

Stisyklisten har blitt motorist