November
Måneden når alt er bare strev.
Visste du at november IKKE er måneden med flest registrerte selvmord? November er ikke en gang nummer to på lista! Den eneste grunnen til det, må være at den lille livsgnisten man har, er oppbrukt når man har klart å komme seg ut av senga. Dermed er det ikke mer krefter igjen til å ende det hele.
Klarer man til slutt å mobilisere noen stakkars krefter, bør det aller helst være lavterskel. Så med lånt hyttenøkkel klarer man altså å mobilisere turfølge og egen kropp, og tusler innover på nordmarkagrusen i tussmørket — skråstrek skodden, skråstrekk tåkehavet, skråstrekk en sorthvitt verden som minner om en depressiv scene fra finsk fjernsynsteater. Klokka er knapt to på ettermiddagen, og vi vandrer inn i det som har fargene til et post-apokalyptisk landskap. Fargene av november, med andre ord.
Grått novembervær, også i marka.
For den gjennomsnittlige friluftslivsentusiast — en kategori der jeg komfortabelt føler meg hjemme — er overgangen fra sommer til vinter den absolutt verste perioden på året. Det føles som en umulighet å komme seg noe som helst sted, og da er det ikke bare det akutte energitapet som mørketida har med seg, jeg tenker på.
For mørketida har også en annen effekt på turgleden. Mørketida er, vel, mørk. Og om du ikke er usedvanlig glad å ligge på ryggen i telt, kan det fort bli litt traurig på tur. For det er ikke så mye annet å gjøre. Veden du finner, er trolig så våt at en gjennomsnittlig friluftslivsentusiast trenger en halvliter bensin for å få på plass bålidyllen. Og i tillegg er det opphold bare unntaksvis. I november 2019 har det vel regnet hver eneste dag i Oslo, bare avbrutt med to dager snø, før det var på'n igjen med regn.
Rastløshet overvinner noen ganger energitapet, og gode venner som kan tilby tak over hodet, gjør altså at vi trosser dommedagsatmosfæren, og legger opp til kosetur. Telt, stoler, turkjøkken og alt det andre som gjør at sekken veier mer enn man burde være, er byttet ut med god mat, drikke, høyttaler og brettspill. Så ja, sekken veier nøyaktig like mye som den pleier.
Åååå, så koselig!
Men det er greit. Vi vet hvor vi skal, og sekkene blir tomme i løpet av kvelden, og veien tilbake på grusveien i Sørkedalen blir desto enklere med lettere sekk. Vi skal tross alt bare ta en liten omvei innom en topp på veien tilbake, og det klarer vi. Men så rakner altså alle planer etter en forfriskende natt på en idyllisk hytte.
Før gikk folk på tur uten å lage så mye oppstuss av det. Nå gjør vi ikke det lenger. Nå skal alt være en opplevelse eller eventyr. Rusletur langs Akerselva? Mikroutflukt, med påfølgende sjølfier og skrytebilder. Tur på sti rundt Nøklevann? Minieventyr, behørlig dokumentert i sosiale medier. Vi har kommet til det punktet at en tur til butikken for å kjøpe brød og mat er en mikroekspedisjon, der vi tar bilder av oss selv når vi endelig har nådd fløtehylla innerst i lokalet! Ikke rart at gorpcore er den nye moten!
Det er jo fint, så lenge man er forberedt.
For å kontre denne trenden, skulle novemberturen foregå med minimum publisitet. De tre faste leserne (ja, jeg har fått én til siden sist!) skulle leve sine liv lykkelige uvitende om denne hytteturen. For hvem vil vel lese om et kjærestepar på hyttetur, spesielt etter at nyforelskelsen er over?! Man skal være en ganske kreativ skribent for å få noe spennende ut av spaghetti carbonara, det ubrukte brettspillet Carcasonne og jakten på vann. Det mest spennende ville være den herlige følelsen av ny lakenpose i silke mot hud. Skjønt det kan man jo faktisk skrive både mye om og la fantasien løpe løpsk.
Men så er det jo sånn at et mange uuttalte mål med denne bloggen er å dele erfaringer. Og la meg bare si én ting: Fire grader og regn i Oslo sentrum betyr faktisk IKKE fire grader og regn i Nordmarka. For hver høydemeter blir snølaget tykkere. På 500 meter — der hytta ligger — er det 20 centimeter. Det som til daglig kanskje ville være søt naivitet, grenser til dumskap når vi tror at 20 centimeter snø på 500 meter er det absolutte maksimum, selv om vi har sett at det har blitt gradvis mer snø på veien fra busstoppet. Den lille omveien på turen tilbake skal ta oss opp til 700 meter, og der er det en halvmeter med snø!
Det post-apokalyptiske gråværslandskapet i byen er et snøeldorado bare litt oppe i lia. "Oi, så fint!" sier vi til hverandre der vi labber i snøen mellom snødekte grantrær. Sola titter også fram, bare for å understreke at dette er en bedre versjon av verdenen enn den vi forlot dagen før. Vi er lykkelige, for første gang i november 2019.
På dette tidspunktet er det spennende og fint. På tittelbildet har stemningen snudd.
Men det er fin linje mellom himmel og helvete. Det er ikke mulig å følge en blåmerket sti når det er en halv meter med snø! Vi skal til Oppkuven, men finner ikke fram, og det er umulig å navigere når alt er som en hvit ørken. Den gode stemningen surer i takt med at skoene fylles med snø og at vi er i ferd med å komme altfor sent til en avtale. Til slutt må vi ta et valg i tråd med fjellvettreglene: Snu eller grave oss ned og vente på å dø.
Etter å ha vurdert de to valgene nøye, snur vi. Det som skulle være et hyggelig avbrekk i en nitrist november måned, har blitt til et strabasiøst mikroeventyr, som må dokumenteres sånn at vi lærer av våre feil.Vi tusler slukøret hjem.
Tl; dr: Fire grader og regn i Oslo sentrum betyr null grader og snø i Nordmarka. Det må erfares noen ganger før man faktisk forstår det.
